Norge har lenge vært en forkjemper for menneskerettigheter i verden og ført an i internasjonale kampanjer for å forby landminer og klaseammunisjon. I det siste har landet gått foran som pioner med Erklæringen om trygge skoler (Safe Schools Declaration), som beskytter barn mot vold i krig. Men statsminister Erna Solberg står overfor en vanskelig prøve, om hun skal opprettholde dette renommé når hun kommer til Beijing den 5. april.
I 2010 straffet Kina den norske regjering og la de bilaterlale forbindelsene på is da Nobelkomiteen – en uavhengig organisasjon uten forbindelse til regjeringen – ga sin fredspris til den fengslede kinesiske dissidenten Liu Xiaobo. Etter seks år gjenopptok de to regjeringene endelig kontaktene i desember.
I den kinesisk-norske fellesuttalelsen som kunngjorde normaliseringen lovte Norge at landet ikke vil «støtte handlinger som undergraver [Kinas kjerneinteresser], og vil gjøre sitt beste for å unngå fremtidig skade på på de bilaterale forbindelser.»
At et etablert demokrati skulle gjenta som en papegøye synspunktene til en autoritær makt er både absurd og dypt urovekkende. Følgelig er det intens internasjonal oppmerksomhet om Solbergs besøk, det første av en norsk leder i Kina på mange år. Vil hun stå opp for det kinesiske folks menneskerettigheter, eller lukke øynene stilt overfor press?
Gitt at Solbergs besøk finner sted under president Xi Jinpings store sprang bakover når det gjelder menneskerettigheter, er det desto viktigere å snakke høyt og tydelig. Under Xi, som overtok makten i mars 2013, har den kinesiske regjering strammet grepet om grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til å samles og minoriteters rettigheter. Myndighetene har iverksatt nye begrensninger på samarbeid med utenlandske NGOer, ikke-statlige organisasjoner, og religiøse grupper, i tillegg til hyppigere arrestasjon av utlendinger og publisering av deres påtvungne tilståelser.
Besøket ventes å fokusere sterkt på bilateral handel. Men handelen blomstrer best når det råder statlig åpenhet, ansvarlighet og fri flyt av informasjon. Hvordan kan norske bedrifter lykkes i Kina hvis de ikke kan regne med et rettferdig rettsvesen, særlig når de kommer i konflikt med lokale myndigheter eller statsstøttede bedrifter? Disse utfordringene er velkjent. En rapport fra det amerikanske handelskammer i 2016 omtaler for eksempel "inkonsekvent fortolkning av regelverk og uklare lover" som den største utfordringen amerikanske selskaper i Kina opplever.
Noen kan fremdeles være skeptiske til å sette frem krav om menneskerettigheter av frykt for å provosere og påkalle seg Kinas vrede igjen. Men det er viktig å skille mellom den kinesiske regjeringens trusler og deres reelle virkning. Selv etter Kinas raseriutbrudd over Nobelprisen i 2010, økte handelen mellom de to land med 19 prosent fra 2011 til 2012. Og selv mens en oppmyking virket usannsynlig, gjorde Norge i 2016 et prinsippvedtak om å støtte en enestående felleserklæring i FNs menneskerettighetsråd som fordømmer overgrep mot menneskerettighetene i Kina.
Hvis Erna Solberg unnlater å ta opp menneskerettighetene, vil det se ut som Norge står farlig svakt over hele linjen i dette forholdet. For å unngå det, bør hun stå frem offentlig og kreve løslatelse av menneskerettighetsforkjempere som Xie Yang, som er blitt torturert og holdt i fangenskap siden juli 2015, og uttrykke bekymring over bortføring av utenlandske statsborgere utenfor Kinas grenser, blant dem den svenske bokhandleren Gui Minhai. Hun bør også kreve at Kina opphever nye, krenkende lover om statens sikkerhet, inkludert loven om cybersikkerhet – som ytterligere hindrer adgang til internett og utenlandsk teknologi for bedrifter som opererer i Kina – i tillegg til loven om utenlandske ikke-statlige organisasjoners virksomhet.
Og ja: Solberg bør også ha mot til å be Kina løslate Li Xiaobo. Tydelig markering om selv de mest sensitive temaer vil fortelle oss hvilket Norge som har besøkt Kina.
