Slik ser en valgkamp ut i Etiopia, der den sittende koalisjonsregjeringen vant 99,6 prosent av plassene i parlamentet i de forrige nasjonale valgene i 2010. Den 19 år gamle studenten Jirata (ikke hans virkelige navn) drev valgkamp for et lovlig registrert opposisjonsparti nylig da sikkerhetsbetjenter arresterte ham.
De fortalte ham at han arbeidet for en «terroristgruppe» som forsøkte å velte regjeringen med makt. Han ble banket opp i tre netter og løslatt på betingelse av at han slutter med sitt politiske engasjement. I dag halter han fortsatt på grunn av skadene han fikk, og han fortalte meg at han ikke lenger har noen interesse av å være med i politikken. Han sa han vil stemme på regjeringspartiet «fordi livet blir lettere på den måten».
Jirata arbeidet for et Oromo-parti, som representerer en etnisk gruppe regjeringen lenge har vært ute etter. Men når etioperne går til urnene i slutten av mai, er det små utsikter til at opposisjonspartiene kan drive en fri og rettferdig valgkamp. Siden forrige valg har det regjerende partiet bare utøvet mer kontroll. De har økt sin omfattende undertrykkelse av grunnleggende rettigheter, inkludert ytringsfriheten og retten til å møtes og forenes. Domstolene sikrer ikke rettferdig behandling av politisk viktige saker. Det er umulig å si hva som skjer på valgdagen, men det er klart at mulighetene opposisjonspartiene har til å fungere fullt ut stort sett er blokkert, akkurat som borgernes muligheter til å engasjere seg i politiske saker.
Mens det er 75 registrerte opposisjonsgrupper i Etiopia, har flere av de største partiene snakket om å boikotte valgene på grunn av feil i valgprosedyrene. Problemer med å registrere kandidater, få utbetalt pengene de har lovlig krav på, mobilisere støttespillere og holde medlemmene ute av fengsel har vært en tung belastning for opposisjonen.
Etiopiske media dekker bare i beskjeden grad relevante politiske temaer forut for valget, ettersom det som var igjen av uavhengige presseorganer for det meste er blitt eliminert siden 2010. Journalister som er kritiske til regjeringen blir regelmessig trakassert, truet og arrestert. Bare i 2014 flyktet 30 journalister fra Etiopia, og minst seks publikasjoner ble stengt. Kilder som leverer informasjoner til media og menneskerettighetsorganisasjoner bli regelmessig angrepet. Mange nettsteder som er basert i utlandet, og som riktignok er sterkt politisert, forblir blokkert i Etiopia. Journalister må velge mellom selvsensur, trakassering, fengsel og eksil.
Situasjonen har ikke vært stort bedre for opposisjonspartier som ønsker å organisere fredelige protestaksjoner og demonstrasjoner forut for valget. Semayawi-partiet («Det blå partiet»), for eksempel, er en av nykommerne i Etiopias politiske landskap. Siden 2013 har det forsøkt å holde regelmessige og fredelige saks-baserte protestaksjoner. Demonstranter og organisatorer er ofte blitt arrestert og trakassert, utstyret deres er blitt konfiskert og godkjennelser avslått. En av lederne deres står for retten, tiltalt etter fabrikerte terrorist-anklager.
Den enslige parlamentsrepresentanten fra opposisjonen stiller ikke til valg denne gangen, på grunn av splttelse i partiet hans, Unionen for demokrati og rettferdighet, der Etiopias nasjonale valgstyre utpekte favoritter. Resultatet er at regjeringen ga partinavnet til en avlegger av partiet som er nærmere knyttet til regjeringens politikk og interesser.
Etioperne har ikke mange måter de kan uttrykke fredelig dissens eller bidra i den nasjonale politiske dialogen. Dissens av alle slag, særlig på landsbygda, blir behandlet med hard hånd. Det gamle 5:1-systemet for grasrotovervåking – der en person er ansvarlig for å følge med på aktivitetene til fem familier – har gjort det mulig for myndighetene å slå ned på all dissens før den sprer seg utenfor familiens fire vegger. Telefonavlytting er vanlig, og den pågående rettssaken mot en gruppe bloggere som kaller seg Zone 9 har resultert i økende selvsensur på nettet.
Alt i alt er det begrensede muligheter til å spille en fredelig og konstruktiv rolle for folk som er kritiske til regjeringen. De eneste internasjonale observatørene ved dette valget kommer fra Den afrikanske union. EU sender ikke observatører, fordi Etiopia ikke har fulgt opp anbefalinger fra tidligere valginspeksjoner. Som Human Rights Watch dokumenterte etter valgene i 2010, risikerer de som klager på uregelmessigheter fengsling og trakassering.
- Hvis vi har en sak å ta opp med regjeringen, hvor skal vi da gå? spurte en etiopier som bor på landsbygda meg for ikke lenge siden. - Det finnes ingen media som vil skrive om vår sak, og det finnes ikke lenger organisasjoner som arbeider med saker regjeringen ikke liker. Hvis vi går ut i gatene, blir vi arrestert, og hvis vi går til kontorene deres for å spørre, blir vi kalt terrorister. Hvis vi går til domstolene, finnes det ingen uavhengighet – vi havner i fengsel.
- Det er ingen store opposisjonspartier å stemme på i dette valget, og selv om det var det, ville vår tilværelse bli svært vanskelig hvis vi stemte på dem. Så hva kan vi gjøre? Valgene er bare no et tegn på undertrykkelsen vi opplever.
Felix Horne er medarbeider for Afrikas horn hos Human Rights Watch.
